Hele verden er din!

Anders Eiebakke

--
1: Julaften i bunkeren (du kan havne feil)
2: Bildeorkanen (åpen sanntid)
--

1:
Du kan havne feil, så klart.
Hvor fins veien ut?
Virvar fram og virvar bak
uten noen slutt.*

Julefeiringen var mistrøstig i ”Festung Stalingrad”. Men Kurt Reuber, teolog og lege i Wehrmachts 6. Armé, omgjorde bunkeren sin nordvest for Stalingrad til et atelier. Reuber, en middels begavet amatørkunstner, hadde i likhet med mange av sine frontkamerater gjennomskuet Hitlers hysteriske taler om unnsetning av de omringede ”heltemodige soldatene” ved Volga. Alt var bedrag, for situasjonen var håpløs.

Dumpe granatnedslag fikk bunkeren til å riste mens han tegnet på baksiden av et stort erobret sovjetisk kart – det eneste papirstykket han fant. Sent den hellige julekvelden kunne han henge opp tegningen i bunkeren. Gradestokken viste 34 kuldegrader utenfor det spartanske hiet. Ryktet blant soldatene, samtlige sterkt underernærte og utsatt for en rekke kjente og ukjente sykdommer, de fleste med varierende grader av forfrosninger, spredte seg; under det plutselige og drepende sovjetiske artilleribombardementet, Den røde hærs påminnelse om at inntrengerne var dømt til undergang, strømmet menige og offiserer ned i Reubers bunker i små grupper. På en av tømmerveggene hang tegningen ”Festung Madonna”, en beskyttende mor med barnet sitt, påskrevet ordene fra evangelisten Johannes, ”liv, lys, kjærlighet”. Bunkeren ble en slags helligdom for menn som for første gang i deres miserable livssituasjon torde gråte åpenlyst, og omfavne hverandre. Bare noen uker senere kapitulerte restene av den omringede hæren ved Stalingrad. Bare ca 4000 av de opprinnelig over 300.000 soldatene overlevde krigen og påfølgende fangenskap.

Amatørkunstneren Kurt Reuber overlevde ikke krigen, men ”Festung Madonna” ble brakt ut med et av de siste tyske flyene som forlot de dødsdømte soldatene for snart 63 år siden. Tegningen henger i den sterkt krigsskadede Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche i Berlin og forteller om en hendelse som virker uendelig fjern for de fleste av oss priviligerte i vesten. Det er ingen stor tegning, verken i størrelse eller utførelse, men den er fascinerende og på samme tid frastøtende. På tross av sine åpenbare tegneriske svakheter forteller den oss ganske mye om kunst, og hvordan mennesker kan skape åndelige rom gjennom bruk av forholdsvis enkle virkemidler. ”Festung Madonna” var ment å være et tilfluktssted for mennesker i en umulig situasjon. Det er vanskelig å fastslå Reubers politiske motiver med tegningen. Han hadde sannsynligvis mistet de fleste illusjoner om ”Lebensraum” på dette tidspunktet, men tegningen er likevel preget av nazismens sentimentale bildekultur. Samtidig er den også et ærlig uttrykk for det totale nederlaget til denne ideologien, i sin åpenhjertige framstilling av tingenes tilstand denne siste julen for den 6. Armé. Det er en gripende tegning, et av de siste menneskelige uttrykkene i et umenneskelig, men menneskeskapt, sammenbrudd av verdier og menneskelighet.

2:
Du er midt i en saga som er mystisk og lang.
Du forteller den selv,
du er allerede i gang.*

Det har skjedd noe med kulturen de siste årene. Det er i seg selv ikke noe å stusse over, for sånn er det alltid. Tidene skifter som kjent hele tiden. Det er likevel ikke så ofte kulturen går gjennom et paradigmeskifte, og et slikt skifte har sannsynligvis allerede inntruffet. Tekst fortrenges av bilde, særlig i de delene av verden som er online, har satellitt-TV, og dataspill. Hva betyr det egentlig for måtene vi tenker, føler og sanser på? Hva betyr det for menneskers oppfattelse av seg selv, og av virkeligheten? Den økonomiske drivkraften bak den ”ny-gotiske” bildekulturen, det vil si en kultur hvis sentrale fortellerform er ikonografisk, er den dynamiske kapitalistiske økonomien og dens investorer. Investeringene i utviklingen av bredbånd, mobilnett, maskinvare og programmer er formidable. Men den virkelige spydspissen, premissleverandørene, i denne kulturen er likevel innovatørene som holder til på gutte- og jenterom, surfende på den globale veven, nerder, ny-hipstere og byvankere. Det kulturelle vardøgeret for dagens kulturelle sjonglører, cross-overne, de skeive outsiderne, viste seg på 70-tallet da selvbevisste unge New York`ere gjorde tekst til bilde. De ga den trivielle graffitien ”style”, inspirert av lett gjenkjennelige kommersielle logoer, – og ja – gotisk kalligrafi. I løpet av noen år smeltet europeisk techno-pop og disco sammen med acapella rap, mikset sammen real time av disc jockeys. Breakdance (en fri tolkning av bl.a. den brasilianske ”kampsport-dansen" capoeira) utviklet seg som det kroppslige uttrykket for en gatebevegelse som senere på 70- og 80-tallet ble kjent som Hip Hop.

Denne bevegelsen er interessant, både fordi den i likhet med andre subkulturer higer etter ”autensitet”, samtidig som den er uttrykt amalgam-aktig, dvs. at dens bestanddeler i sin helhet er tatt fra andre kulturfenomener. Alt, og ingenting, kan brukes i Hip Hop. På samme måte som med en hvilken som helst ungdomskultur, er de sosiale mekanismene som skiller mellom ”inne” og ”ute” bygget opp rundt tilsynelatende ganske banale koder og begreper. Du kan som sagt putte hva som helst inn i Hip Hop, bare du gjør det på den rette måten. "Den rette måten" kan sammenlignes med fri-jazzens improvisasjon over en gitt og aldri skiftende musikalsk formel, men her er ikke formelen basert på takt eller tone(-art). Hip Hopens kjerne er konstant sampling av omgivelsene, presentert i en form som er under stadig forandring. Med andre ord fjernt fra middelalder-føydalismens kulturelle klima, men ikke helt ulikt tidlig-modernistisk Dada og 50- og 60-talls Beat og situasjonisme. Hip Hopens strategi er å etterligne byens logikk; formmessig, rytmisk og sosialt. Selvom begrepet Hip Hop virker arkaisk for dagens mest kulturelt bevisste unge kunstnere, kan denne subkulturen neppe overses når en skal forstå nye bilder og kunstneriske praksiser.

Noe av det fascinerende med den nye bildekulturen, der ikoner ofte har entydige budskap, som i det overveiende analfabetiske middelalder-Europa, er at menneskene stort sett kan lese, har opparbeidet seg vidtrekkende demokratiske rettigheter, og at teknologien er både tilgjengelig og anvendbar til uoversiktlig mange aktiviteter. Derfor kan nye meninger tillegges gamle bilder og tegn (ikoner), men det kan også skapes nye bildespråklige strukturer helt uavhengig av myndigheter, sjefer og andre kontrollorganer. ”Gjør-det-sjæl-ideologien”, som har røtter i bl.a. pønken, er sterkt framtredende blant unge kunstnere i dag. Det er lett å tolke unge kunstneres sjonglering med tegn og symboler som en avansert form for eskapisme fra en virkelighet som er virkelig skremmende. Mange av kunstnerne i denne utstillingen plumper tilsynelatende ut i syre-estetikk, de hopper over borgerlig etikette og inn i en verden av vulgaritet, brutal homse-sex og for eksempel harde drugs. Men de skaper samtidig utsiktspunkter for å se den virkelige verden. Dette tankesettet oppsummerer mulighetene i dagens kapitalistiske virkelighet, samtidig som det kritiserer den slicke og hyperrealistiske estetikken i kommersiell massekultur. Det gjennomgående estetiske uttrykket i ”With us against reality or against us” er brutalt og direkte. ”Ærligheten” i det estetiske uttrykket – det du ser er det du ser – kan overraskende nok settes direkte i forbindelse med den formalistiske modernismens forbud mot illusjonisme. Selvom få unge kunstnere vil framstå som formalistiske moralister, så er de som regel informert om den moderne kunsthistorien. Når en tar tilgangen til teknologiske hjelpemidler i betraktning, og teknologiens utvikling mot stadig større transparens, forekommer bl.a. designen av denne katalogen som et avansert spill med konvensjoner.

Det er en virkelig kunstnerisk utfordring å håndtere den uendelige strømmen av visuell og annen informasjon som omgir ikke bare oss selv, men alt vi sier, gjør og tenker. Om verden syntes kaotisk og ”det etablerte” virket fjernt for beat-generasjonen og hippiebevegelsen, så kan man snakke om en orkan av tegn midt i vårt tiår. Det er interessant å se hippie-generasjonens og den påfølgende pønk-generasjonens barn håndtere den nye virkeligheten. Hvor ironisk er det ikke å se syre-estetikk, rappet fra USAs vestkyst, digitalt rekonstruert og presentert i 2005? Men det er neppe, slik en berømt postmoderne filosof spådde før tusenårsskiftet, realistisk at framtiden kommer til å by på ”mer av det samme, det samme, men mere”. Det realistiske er å innse at vi ikke kan si noe særlig med sikkerhet om hva neste år kommer til å bringe. Forhåpentligvis opplever vi ikke, slik Kurt Reuber gjorde, å vokse opp i relativ velstand for så å bukke under i et reelt barbari. Det synes fåfengt å spå. Det betyr likevel ikke at vi er prisgitt ukjente krefter. Tvert imot!

2 1/2 Epilog:
”With us against reality or against us” er tidstypisk. Utstillingen presenterer en rekke kunstnere som hver for seg, og i grupper, spiller viktige roller på den internasjonale kunstscenen. Kunsten som vises er ”up-to-date”. Men det tidstypiske er ikke minst at det er to unge og nesten ubeskrevne kunstnere, Anders Nordby og Ida Ekblad, i det nordlige hjørnet av den vestlige verden, som på eget initiativ har organisert og presentert en omfattende utstilling av noen av sin generasjons mest framtredende kunstnere. Muligheten for at vi i akkurat denne perioden av verdens historie kan spille en rolle, gjennom å aktivt produsere nye konstellasjoner av tegn, og ved å skape helt nye bilder, er fascinerende for optimister.

Hele verden er din! Hele verden er vår!

*Utdrag av Dr. Seuss ”Oh the places you`ll go!”